Forrige uke fastslo vi at Alanis Morissette må holde seg til sutremusikk, selv om hun vitterlig gjorde en hederlig innsats som gangsta babe. Siden jeg tilbringer helgen i Berlin måtte det i alle fall ett tysk innslag til denne uken. Gjør derfor klar til duell med en elegant, avdød mann mot et mildt sagt ekstremt ytterpunkt.Frank Sinatra - My Way
I år er det 11 år siden Sinatra døde av hjerteinfarkt, 82 år gammel. Grunnen til at jeg nevner det, er at sangen får meg til å tenke på begravelser. Når Sinatra trollbinder publikum, presser stemmen opp et par hakk og den vakre teksten velter ut av munnen hans, da reiser hårene seg på ryggen min. Faktisk så mye at jeg kunne tenke meg å få sangen spilt når jeg selv skal brenne i komfyren en gang i fremtiden.
Nina Hagen - My Way
Det var onkel som introduserte meg for dette tysktalende fyrverkeriet av en punk/goth/opera-diva, med stadig skiftende hårfarge, da jeg var rundt 15 år. Jeg tror aldri mamma og pappa så på ham med like vennlige øyne etter det. Etter å ha sett den fantastiske filmen Party Monster for noen år siden, hvor Hagen spiller denne sangen, ble ungdomsforelskelsen gjenopplivet.
Stilfull mafioso eller ravende gal tyskertøs:
Det er noen år siden jeg løp rundt med sorte klær, skjelettkjede rundt halsen og kullsvart sminke under øynene. Og selv om et lite fragment av musikksmaken henger igjen er mye annet snudd på hodet. Blant annet ser ikke post-goth Jan Thomas lenger på begravelser med like romantisk blikk, men foretrekker fyrverkeri og moro. Så med eller uten tyskerbias for helgen, Nina Hagen kan få være min dronning når det måtte være!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar