Coverfredag: Fyrverkeri vs friskmeldt landeplage

Forrige uke endte uavgjort mellom Bob Dylan og Jimi Hendrix. Denne gangen er det klart for en heftig duell mellom to herlige damer. Sangen er covret til det kjedsommelige, og gikk helt til topps på Billboard-lista i 1986.

Cyndi Lauper - True Colors

Lauper hadde faktisk andre sanger enn den om jenter som vil ha det gøy. Her har hun til og med klippet av det fargerike håret, og fått en sånn morsom gitar på fanget. Artig. Litt mer crazy var hun i den originale videoen. Uansett, Cyndi står igjen som noe av det kuleste som kom ut av 80-tallet, selv så mange år etter. Litt sånn du skulle ønske bestemora di har vært.

Ane Brun - True Colors

Skap en landeplage (grøss), og du kan være sikker på at jeg forlater deg. Det skjedde nesten med Ane. Hun var rett og slett ute i kulda et øyeblikk. Så kom hun med en dritfet versjon av Big in Japan, og ble kulere enn noensinne. Denne sangen er også fet, men på en sånn søt "jeg er norsk men vil egentlig være en svensk tjei"-måte. Nydelig, er du, Ane.

Endelig dom:
Det er ikke det at alder skal spille noen rolle. Men noen ganger slår bestemor deg i håndbak rett og slett fordi hun er gammel, rutinert, slu og vet hvordan man syrevasker jeans og bleker håret med sitron og sollys. Slik man gjorde før i tida. Beklager, Ane.

For alle Grand Prix-horer der ute anbefales forøvrig Shirley Clamps I dina ögon.

Coverfredag: Den tøffeste hittil

Før vi begynner må jeg fortelle at bakgrunnen til denne ukens Coverfredag også er inspirert av turen til Berlin. Rettere sagt av den cheesy tyske filmen Bandits fra 1997. Fire jenter har laget band i fengsel, og gjør etter hvert stor suksess også utenfor murene. Blant annet med låten All Along The Watchtower.

Kampen i dag står likevel mellom originalen og den mest kjente coveren. Heng med!

Bob Dylan - All Along The Watchtower

Jeg har hatt litt Dylan-feber denne uka, av uvisse grunner. Uansett, denne klassikeren er for meg en av hans beste. Noe ligger i at låta hele tida har et underliggende driv, en egen vilje til å ta skikkelig av, mens Dylan holder igjen og holder igjen, helt til slutten. Når han endelig gir etter og drar igang refrenget etter 1:50 er det så deilig, så deilig, og jeg vil høre en gang til.

Jimi Hendrix - All Along The Watchtower

For en versjon! Og det mest utrolige er egentlig at sangen i seg selv er så gammel at Hendrix, som døde i 1970, rakk å covre den. I mine litt yngre dager pustet jeg gitarsoloer, og dette er som både jule- og påskemarsipan på en gang i så måte. Det ekstra hakket som Dylan hoder igjen hele veien, det er kontinuerlig til stede, som i en fire og et halv minutts orgasme, i Hendrix' versjon.

"Holde igjen" med Dylan eller "lang orgasme" med Hendrix:
Det sier seg vel egentlig selv. Dette er noe som er umulig å fucke opp (vi snakker fremdeles om sangen, forresten), og for meg er det umulig å velge en vinner. Jeg hater middelveier og vanskeligheter med å ha meninger og sånn, men her trenger jeg virkelig hjelp.

For gamle grungefans (kremt, for dem er det sikkert mange av her), sjekk forøvrig Eddie Vedders helt akseptable versjon til den geniale filmen I'm Not There.

Coverfredag: Rat Pack vs. die deutsche Furia

Forrige uke fastslo vi at Alanis Morissette må holde seg til sutremusikk, selv om hun vitterlig gjorde en hederlig innsats som gangsta babe. Siden jeg tilbringer helgen i Berlin måtte det i alle fall ett tysk innslag til denne uken. Gjør derfor klar til duell med en elegant, avdød mann mot et mildt sagt ekstremt ytterpunkt.

Frank Sinatra - My Way

I år er det 11 år siden Sinatra døde av hjerteinfarkt, 82 år gammel. Grunnen til at jeg nevner det, er at sangen får meg til å tenke på begravelser. Når Sinatra trollbinder publikum, presser stemmen opp et par hakk og den vakre teksten velter ut av munnen hans, da reiser hårene seg på ryggen min. Faktisk så mye at jeg kunne tenke meg å få sangen spilt når jeg selv skal brenne i komfyren en gang i fremtiden.

Nina Hagen - My Way

Det var onkel som introduserte meg for dette tysktalende fyrverkeriet av en punk/goth/opera-diva, med stadig skiftende hårfarge, da jeg var rundt 15 år. Jeg tror aldri mamma og pappa så på ham med like vennlige øyne etter det. Etter å ha sett den fantastiske filmen Party Monster for noen år siden, hvor Hagen spiller denne sangen, ble ungdomsforelskelsen gjenopplivet.

Stilfull mafioso eller ravende gal tyskertøs:
Det er noen år siden jeg løp rundt med sorte klær, skjelettkjede rundt halsen og kullsvart sminke under øynene. Og selv om et lite fragment av musikksmaken henger igjen er mye annet snudd på hodet. Blant annet ser ikke post-goth Jan Thomas lenger på begravelser med like romantisk blikk, men foretrekker fyrverkeri og moro. Så med eller uten tyskerbias for helgen, Nina Hagen kan få være min dronning når det måtte være!

Coverfredag: Hip-hop vs. 90-tallets Queen of Rock

Forrige uke ble den rene walkoveren i Coverfredag-sammenheng. Derfor presenterer jeg, etter tips fra min kjære, to vidt forskjellige versjoner av samme låt. Dette blir close-race, så finn fram hodetelefoner og gjør deg klar til å shake det du måtte ha av rumpe.

Black Eyed Peas - My Humps

Så enkelt kan det gjøres, det var altså ikke mer som skulle til for å få verdens jenter til å gå i altfor korte skjørt og gutta til å spørre hva de skulle gjøre med "all that junk inside your trunk". De hadde i alle fall en klar formening om hva junken burde brukes til. Tre og et halv år seinere ser videoen litt (ufrivillig) idiotisk ut. Men merker du ikke at det rykker litt i de slappe hoftene?

Alanis Morissette - My Humps

At Alanis er over gjennomsnittlig pompøs er ikke lenger noe diskusjonstema. Det mente i alle fall produsenten av det siste albumet hennes. "Hvilke apokalypsens hester har du med i dag," sa han en helt vanlig studiodag. "Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre en helt enkel sang - som "My Humps"", svarte Alanis. Ei uke seinere spilte var låta spilt inn og videoen tatt opp i hennes egen garasje. Tekstmessig får den en ny dimensjon, for å si det forsiktig.

Dommerne har talt:
Målfoto er studert i timesvis, og jeg er sår i junken i trunken, hvis du skjønner hva jeg mener. Eneste kuren jeg kan tenke på er å riste skikkelig løs, og da foretrekker jeg Black Eyed Peas. Beklager Alanis, sangen din er fin og utrolig morsom, men jeg føler meg hjernedød og går for originalen. Well, isn't that ironic? Don't you think?

Coverfredag. Nå også på søndag.

Jeg skammer meg. Det heter da vitterlig "Coverfredag" av en opplagt grunn. Men denne gangen kommer den altså på søndag. Jeg skylder på fredagens eksamen. Nok om det. Dagens duell er over en sang som man kan diskutere om er ihjelcovret. Men finn uansett fram hodetelefonene og kos deg.

Rihanna feat. Jay-Z - Umbrella
Paraply-sangen. En ikke mindre enn genial måte å bli rik på, med en låt hvor catch-phrasen er "du kan stå under paraplyen min. Y-en, y-en, y-en, e, e, e". Men fengende? I aller høyeste grad. Jeg innrømmer gladelig å ha vrikket ukristelig på både min egen og andres rumpe til denne sangen i seine nattetimer.

Manic Street Preachers - Umbrella
Gutta fra Wales har lagt eyeliner, leopardmønstrede jakker og coca cola-tuppert hår på hylla. Manics var det første store internasjonale bandet til å spille for Castro på Cuba, men har gjemt både sosialistflagg og palestinaskjerf i Ikea-skuffen under senga. Og i stedet for å covre band som Nirvana, har de nå gått over til listepop.

Endelig dom:
Dette er egentlig litt urettferdig, ettersom Manics var favorittbandet mitt siden sangen med den lange tittelen i 1998 og fram til 2005. Men var det noe Umbrella manglet? Ja, en gitar. Og hvem vil du egentlig stå under paraplyen sammen med - ei gjennomstrigla, uspennende dame, eller en rufsete, kjekk mann med litt røff stemme. Vi lar spørsmålet henge i lufta, og er tilbake neste uke. På fredag.

Introduserer: Coverfredag

Originalen eller kopien - et evig debattema for musikkelskere. Hjemme fikk jeg alltid høre at originalen "alltid er best", men som 13-åring syntes jeg bestemt at Boyzones versjon av "Words" pissa på Cat Stevens' (til opphavets intense ergrelse). Og siden har spørsmålet forblitt åpent.

Fredagene framover kommer jeg til å legge ut to videoer med mer eller mindre kjente sanger. En originalversjon, og en coverversjon. Så kan du tenke gjennom om du foretrekker originalen eller kopien, mora eller dattera, Britney eller Madonna.

Nirvana - Smells Like Teen Spirit

Langt hår, hullete dongeri og møkkete flanellskjorter forandret en hel generasjon, slik at dagens 25 til 35-åringer kan skamme seg over 90-tallets visuelle uttrykk. Men musikken vår rocka. På ordentlig.

Tori Amos - Smells Like Teen Spirit

Tori er gudinnen med pianofingre, og egentlig mest kjente for alternativ popmusikk med litt rare tekster. Likevel er hun glad i å covre andres låter, og en av favorittene er denne.

Min dom? Det gjør litt vondt å si det, og rynkene kommer sikkert i morgen som straff. Men jeg begynner å bli gammel, og foretrekker Toris versjon.