Coverfredag: Rat Pack vs. die deutsche Furia

Forrige uke fastslo vi at Alanis Morissette må holde seg til sutremusikk, selv om hun vitterlig gjorde en hederlig innsats som gangsta babe. Siden jeg tilbringer helgen i Berlin måtte det i alle fall ett tysk innslag til denne uken. Gjør derfor klar til duell med en elegant, avdød mann mot et mildt sagt ekstremt ytterpunkt.

Frank Sinatra - My Way

I år er det 11 år siden Sinatra døde av hjerteinfarkt, 82 år gammel. Grunnen til at jeg nevner det, er at sangen får meg til å tenke på begravelser. Når Sinatra trollbinder publikum, presser stemmen opp et par hakk og den vakre teksten velter ut av munnen hans, da reiser hårene seg på ryggen min. Faktisk så mye at jeg kunne tenke meg å få sangen spilt når jeg selv skal brenne i komfyren en gang i fremtiden.

Nina Hagen - My Way

Det var onkel som introduserte meg for dette tysktalende fyrverkeriet av en punk/goth/opera-diva, med stadig skiftende hårfarge, da jeg var rundt 15 år. Jeg tror aldri mamma og pappa så på ham med like vennlige øyne etter det. Etter å ha sett den fantastiske filmen Party Monster for noen år siden, hvor Hagen spiller denne sangen, ble ungdomsforelskelsen gjenopplivet.

Stilfull mafioso eller ravende gal tyskertøs:
Det er noen år siden jeg løp rundt med sorte klær, skjelettkjede rundt halsen og kullsvart sminke under øynene. Og selv om et lite fragment av musikksmaken henger igjen er mye annet snudd på hodet. Blant annet ser ikke post-goth Jan Thomas lenger på begravelser med like romantisk blikk, men foretrekker fyrverkeri og moro. Så med eller uten tyskerbias for helgen, Nina Hagen kan få være min dronning når det måtte være!

"Ich bin ein Berliner"

Det sa JFK en gang for lenge siden. Hvorfor jeg skriver det her, sier du?

Jeg vet ikke om jeg har nevnt det, men jeg har verdens beste kjæreste. Derfor kan det bli dårlig med oppdateringer de neste dagene. For noen uker siden ringte han nemlig fra jobb og spurte om jeg ville dra til Berlin denne helgen. Ingenting er som en god impulshandling, og når du leser dette sitter jeg med en kald øl i hånda (faktisk uansett når du måtte lese dette).

For virkelig å gni sjalusien inn, kommer her en liten liste over hva jeg skal de neste dagene.

Dette er gata vi skal bo i. Skikkelige turister, midt på Kufürstendamm. Men det betyr at det er kort vei til dette stedet, som blir frokostsjappa vår.

Hadde vi hatt Dunkin' Donuts i Norge ville jeg veid 130 kilo. Da jeg besøkte Berlin i sommer måtte jeg ha med et brett med ti donuts på hjem til min kjære. Ja, de er like mettende som de ser ut til.

"Alle" kjenner noen som bor i Berlin, i hvert fall gjør jeg det. I morgen blir det endelig gjensyn med to gode venner på denne kneipa.

Nevnte jeg at Tyskland er et helt ålreit land for øl?

Katter er det nok av på denne bloggen, noe jeg til stadighet blir mobbet for her hjemme. Men selv en tøff nordlending kunne ikke skjule begeistringen over å få se tigermating i dyrehagen. Jeg har allerede gledet meg i flere uker.

Likevel, helt ferie tar man da ikke. Husk å sjekke tilbake i løpet av dagen for Coverfredag, tysk spesial.

Alle fornektelsers mor

Har du spørsmål om barna dine som ikke egner seg for venninner eller kollegaer, kan du alltids prøve hele verden via Yahoo! Answers. Det var i alle fall det denne moren naivt så for seg.


Nå er det bare å vente til de får internett i Bedehusland, så SOL guru blir fylt med action i samme gate.

[via !! omg blog !!/failblog]

Kinas første homobryllup

Et homofilt pingvinpar er så forelsket at selv konservative Kina lot dem gifte seg.

Pingvinparet var tidligere uglesett av dyrepasserne, fordi de hele tida stjal egg fra heteroseksuelle pingvinpar. Men etter å ha fått prøve seg med egg som vordende pingvinmødre har støtt fra seg, er nå homoparet blitt dyrehagens beste foreldre. Det ble altså belønnet med det utradisjonelle bryllupet.

Selvsagt var det nye ekteparet standsmessig antrukket. Den ene hadde rød sløyfe, mens den andre hadde rød bluse. Det ble servert begges livrett, fisk, i bryllupet. Vi gratulerer!


[via The Sun]

Spesiell interesse: And som kjører lastebil

Dette er første gang jeg lager en bloggpost om ei and. Til gjengjeld elsker den å kjøre lastebil, og er med på jobb hver dag. Underveis spiser den bananer. Og dermed er vel alt sagt som kan sies med ord. Resten må du se selv.

[via Queerty]

Nervøst: Shopping i Texas

Det er ikke den liberale våpenlovgivningen alene som gjør at Texas ikke står øverst på min USA-reiseliste. Men folk bør merke seg at det heller ikke er helt ufarlig å gå på shopping.

[via Ladybunny]

Fransk spesial: Twinky tirsdag

Forrige Twinky tirsdag ble viet mimring fra gamle dager. Denne uken bruker vi derimot både bilde og video, og ser både sørover og framover. Og det på en og samme gang. Utrolig.

Bildet til venstre er kanskje ikke det de fleste forbinder med en twink (selv om noen sikkert vil føle seg truffet...), men det var nå en gang i Hannibal Rising, som den unge Hannibal Lecter, at ukens tirsdagstwink slo igjennom for alvor. Du har kanskje gjettet det? Hvis ikke, finn fram fransk-norsk ordbok og en croissant, og gjør deg klar for ukens eskapistiske skjønnhetsforherligelse.

Gaspard Ulliel

Det sies at et bilde ikke lyver, og ser man godt på dette er det tydelig at vi ikke beskuer et vanlig, tradisjonelt amerikansk skuespillertryne. Å nei, Gaspard er faktisk akkurat så eksotisk som han høres ut, og ble født i Boulogne-Billancourt, en rik forstad til Paris, for 24 år siden. Antrekket på bildet er av udeterminert type, men jeg tenker i alle fall at det er universitetsuniformen til Gaspard. Kremt, ja, la oss stoppe der og bevege oss videre.

Søtt ansikt, tenker du, men det rommer likevel en dramatisk historie. Gaspards "smilehull" til høyre på bildet er i virkeligheten et arr fra han var seks år gammel. Den lille franskmannen forsøkte da å bruke en hund til hest, noe hunden tilsynelatende hadde visse innsigelser mot.

Det er ingen hemmlighet at Gaspard er en velkledd herremann. Noe av årsaken kan sikkert tilskrives at faren var stylist, mens moren regisserte runway-moteshow.

Kjent ansikt, men vanskelig å plassere? Jeg nevnte innledningsvis at Gaspard ble kjent for rollen sin i Hannibal Rising. Men har du sett filmen "A Very Long Engagement", husker du ham sikkert derfra. Den er nemlig fransk, og Gaspard spilte mot selveste Audrey Tautou, eller Amelie om du vil.

Noen av oss vil likevel huske Gaspard for en langt mer kredibel rolle. Paris je t'aime består av mange små kortfilmer, en av dem av Gus Van Sant. Historien er søt, rar, romantisk og overraskende. Men en ting er sikkert, hvis Gaspard kommer inn på min jobb og hvisker franske gloser i øret mitt, da skal også jeg tro på soulmates.